Перейти на страницу файла на Викискладе

Файл:Jonas som fyller 25 i år 2000 (1978) (18855676012).jpg

Материал из Википедии — свободной энциклопедии
Перейти к навигации Перейти к поиску

Исходный файл(4546 × 4871 пкс, размер файла: 27,59 МБ, MIME-тип: image/jpeg)

Краткое описание

Описание

Format: Dokument (Avisutklipp) - Digital Collage Dato / Date: 10 Mai 1978

Wikipedia: Alain Tanner (f. 1929)

Wikipedia: Jonah Who Will Be 25 in the Year 2000

Eier / Owner Institution: Trondheim byarkiv, The Municipal Archives of Trondheim Arkivreferanse / Archive reference: Trondheim Kinematografer: Kritikker fra Osloaviser (1977 - 1978), l.nr. 90

Dagbladet 10.05.1978: Alvorlig munter film fra Sveits GIMLE Jonas som blir 25 i år 2000. Sveitsisk. ("Jonas qui aura 25 ans en l'an 2000") Manus og regi: Alain Tanner Utleie: Royal Film A/S

Sveits har i løpet av 70-tallet stått fram som et av de interessante filmlandene - med filmer som ikke er så mye "sveitsiske" som samtidige og europeiske. To regissørnavn med ry er Claude Goretta, som laget den kino-aktuelle "Kniplersken", og Alain Tanner (som bl.a. har laget "Salamanderen", hittil bare vist i filmklubbene sammen med Gorettas "Invitasjonen") Som Goretta, har Alain Tanner sin bakgrunn i TV. Han var i Paris i mai for 10 år siden og dekket studentopprøret, streikeaksjonene og myndighetenes motaksjoner - den labile måned da systemet tilsynelatende sto på svake føtter. Alain Tanners spillefilm "Jonas ..." fra 1976, handler om etter mai -68, om noen av dem som var med - om hvordan de har det, hva de tenker på og gjør, og hvordan det ser ut rundt dem. Men de åtte 30-35-åringene vi møter, tidligere mai-revoltører, er ikke blitt ny-filosofiske av at det gikk som det gikk, snarere praktisk-filosofiske. Hver på sitt vis prøver de å lage seg en tilværelse, orientere seg i virkeligheten, finne løsninger på problemer som mai -68 dramatisk løftet inn i manges bevissthet: Om hvilke krefter som påvirker hva i samfunnet, om mennesker og miljø. Bakgrunnen deres er svært forskjellige: Mathieu er gift med Mathilde, de har tre barn og han er arbeidsløs typograf som får jobb på en liten gard som Marcel og Marguerite driver. Deres nabo er læreren Marco, som uortodokst underviser gymnasiaster i historie - hans morsomme, men ikke helt begripelige tids-modell i form av en oppskjærbar pølse, kan saktens sees som filmens lattermilde måte å kommentere fenomenet tiden på, den som går uansett hva vi gjør med den... Max er fhv. politisk aktivist, nå hovedsakelig gambler. Han aktiviseres imidlertid da han av sin venninne, banksekretæren Madeleine, får vite at banken er i ferd med å manipulere til seg store landområder, der bl.a. paret Marcel/Marguerite er mulige ofre. Den åttende person (som begynner på Ma-) er Marie, kassadame på supermarkedet, der hun fisker varer for pensjonisten Charles, like over grensen i Frankrike. Muntert, med totalt fravær av patos, blir vi ført inn i filmen og konfrontert med personene i deres strev med å formulere sin situasjon og se inn i framtiden - og der også det dommedagsprofetiske tonefall mangler. Jonas i filmens tittel er det ufødte barnet den ene av de åtte venter - deres og vår felles framtid. Jonas, som i år 2000 er 25 år, om han får leve og forlike våre motsigelser og ulike håp. Det er vel derfor Alain Tanner åpner filmen med bilder og sitater av Rousseau, utopisten. Filmen er ett med sine personer og tematikk, om en vil si det fint: Inkonsekvent, romantisk og nøktern, spørrende og håpefull. Mye av dens originalitet ligger i at dens personer er så lite storartede. De kommer fra en voksende skare av uromakere, systemforstyrrere, utgrupper og protestanter av mange slag. "Jonas ..." er en ganske makaløs balanseakt, egentlig. Fimen behandler sitt "tunge" tema lett, som intet har å gjøre med lettferdighet, ei heller med det tungsinn vi her i nord anser passende for drøftelse av Alvorlige Ting. Thor Ellingsen.

Verdens Gang 10.05.1978: [Terningkast: 4] Gimle: "Jonas som blir 25 år i år 2000". (Jonas gui aura 25 ans en l'an 2000). Regi: Alain Tanner. Med: Miou-miou og Jean-Luc Bideau. Fransk fargefilm.

Ære være regissøren Alain Tanner fordi han vil noe med denne filmen. Han presenterer åtte mennesker som lever på etterdønningene av sin opprørsidealisme etter ungdomsopptøyene i 1968, og forsøker å trekke opp fremtiden for den ennå ufødte Jonas. Etter min mening er filmen blitt altfor vag og konturløs til å kunne betegnes som vellykket. Eller kanskje skjønner denne anmelder for lite til å makte å følge med i alle hentydninger til politiske og filosofiske retninger, til å oppfatte alle symboler. Det er sagt at Tanner har ett og annet felles med Godard. Det kan være, men så vanskelig som Godard kunne være, er han langt fra. Det er ingen problemer med å følge hovedpersonene: en historielærer som bruker dyr og grønnsaker i sin selsomme undervisningsmetode, gårdbrukere som sliter med biodynamisk drift, en småskolelærerinne som lar ungene tegne fritt og forevige hovedpersonene på en svær murvegg. Uklart Felles for dem alle er at de tenker over hva de gjør, er samfunnsbevisste og opptatt av å skape et levelig miljø på jorden. Vel og bra så langt, men snakk og handling glir ut i en løs underholdningsform. Man forvirres og skjønner ikke riktig hvor det bærer hen. For så vidt kan jo nettop dette være riktig i tråd med virkeligheten. Man prøver seg fram. Typene er ellers velvalgte, og filmen har humør og originalitet til en viss grad. Et positivt trekk er det også at den kan oppfordre til debatt - kanskje. Liv Herstad Røed.

Aftenposten 10.05.1978: Livsglede, innfall og vold GIMLE: Jonas som blir 25 i år 2000 Nasjonalitet: Fransk. Originaltittel: Jonas qui aura ans l'an 2000. Regi: Alain Tanner. Med: Miou-Miou, Jean-Luc Bideau, Rufus, Myriam Boyer og Raymond Bussieres. Foto: Renato Berta. Utleie: Royal Film A/S. Spilletid: 1 time 55 min. Censur: Gul - 16 år. I denne filmen møter vi åtte middelaldrende ungdommer åtte år efter "Mai-revolusjonen" i Paris 1968. Gruppen, som kaller seg "De små profeter", har slått seg ned på en bondegård hvor de prøver å leve anderledes. Av utdannelse og bakgrunn er de forskjellige, men deres samfunnsbevissthet og felles mål holder dem sammen. I begynnelsen er de riktignok opptatt på hver sin kant med vanlige yrker, som de utfører svært uvanlig, men en lurendreierplan om ekspropriasjon av landeiendommer driver dem ut på landet hvor de driver agitasjon overfor bøndene. Efterhvert havner de i et kollektiv hos den mest bevisste bonden, og mister samtidig sitt arbeide. På gården lever de og alle barna av å dyrke et eller annet, samt at de også driver med husdyr. Men hvor hardt et slikt yrke er når så mange skal leve av det, se det får vi bare vage inntrykk av. Filmen holder seg i det ytre på et svært romantisert plan hvor samværets yre lykke ikke forstyrres av trivialiteter. På dialogplanet synes jeg den er meget vanskelig. Pinlig for meg kanskje, siden halvparten av de livsviktige synteser fremlegges i et klasserom for ungdomsskoleelever, og de later i hvert fall til å forstå hva det er deres originale lærer forteller dem. Men det forstanden ikke absorberer, det ligger det en mulighet til å fange i filmens tone, som er livsglad og munter og optimistisk. Men uten at den plantes dypt i tilskueren. Unntagen mot slutten hvor hovedpersonen Jonas fødes, og filmen makter å berøre dypere strenger om fremtid og samvær og medmenneskelighet og de neste generasjoners muligheter til å leve meningsfylte liv. En del godt kjente franske skuespillere kler hovedrollene troverdig godt, selv om en altså ikke helt får med seg hva de sier. At man i det hele tatt føler og annammer meningen, tror jeg nok nettop kommer av denne vidunderlig sammensatte gjeng originaler som man med tanke på fremtiden skulle ønske seg fler av. Alain Tanner har både skrevet manuskriptet og regisserer, og er han intellektuelt tørr udi skrivekunsten, så er han desto frodigere i regien, og i instruksjonen av for eksempel Jean-Luc Bideau, Miou-Miou, Myriam Boyer, Raymond Bussieres og Rufus. Men man må ha godt utviklede antenner for å få glede av Gimle-besøket. Øvind Thorsen.

Arbeiderbladet 10.05.1978 Gimle JONAS SOM BLIR 25 I ÅR 2000 Jonas qui aura 25 ans en l'an 2000 Regi: Alain Tanner Fransk/sveitsisk Om knappe 25 år blir vi spydd ut i et nytt årtusen. 25 år er også den tid vi har på oss om vi skal kunne overlate et bedre samfunn til de barn vi i dag setter til verden. I den filmen som nå er satt opp på Gimle, møter vi fem unge, voksne. De er samfunnsengasjerte, de er opptatt av at vi må forme en bedre fremtid. Men denne drømmen er også det eneste de har felles. Deres bakgrunn er forskjellig, og de velger totalt forskjellige former for opprør mot det bestående velferdssamfunnet. En er kassadame, som lar pensjonister få varer uten å betale. En skolelærer som gjennom undervisningen lar elevene forstå kapitalismens nederlag. En er jordbruker som kjemper mot bruk av kjemikalier. En er arbeider som forsøker å satse på en alternativ skolegang for barn. En tror på indisk filosofi og på seksualitet som et middel til rikere livsutfoldelse. En tror på direkte inngripen i spekulanters gjøren og laten, ikke så mye for å hindre dem, men for å se hvordan de reagerer når de blir hindret. De åtte kommer fram til et slags samarbeid, men klarer aldri å trekke i samme retning. Bare en av gruppen innser dette. Og han forstår også at bare dersom han kan samle alle trådene, kan man oppnå noe. Hvordan man tenker seg at fremtiden skal bli, får vi vite mindre om. Men noen revolusjon ønsker man ikke. "Revolusjon er fortidens hevn over nåtiden", blir det sagt. Drømmene er der. Problemet er å få satt drømmen om et bedre samfunn om til praktisk og effektivt arbeid. Regissøren, Alain Tanner, har valgt en uhøytidelig og lett form. Det fungerer godt. Og filmens alvorligste undertone taper ikke på det. Tanner har også valgt å legge inn en del drømmesekvenser i svart/hvitt. Det virker bra i noen tilfeller. I andre tilfeller når ikke denne ideen fram. Filmen inneholder også en rekke scener som må karakteriseres som små perler. Blant annet fra en meget utradisjonell historieundervisning. Og fra et kjøkken på en bondegård, der en jordspekket kvistes ettertrykkelig og elegant. Men den med stresskofferten hensettes i den totale forvirring. "Jonas som blir 25 i år 2000" er en god film om noe så viktig som vår fremtid. Den gir ingen svar. Men den gir ettertanke. Og kanskje er nettop det det viktigste. For om fremtiden er det allikevel ikke vi som skal gi fasit-svarene.

esa
Дата
Источник Jonas som fyller 25 i år 2000 (1978)
Автор Municipal Archives of Trondheim from Trondheim, Norway

Лицензирование

w:ru:Creative Commons
атрибуция
Этот файл доступен по лицензии Creative Commons Attribution 2.0 Generic
Вы можете свободно:
  • делиться произведением – копировать, распространять и передавать данное произведение
  • создавать производные – переделывать данное произведение
При соблюдении следующих условий:
  • атрибуция – Вы должны указать авторство, предоставить ссылку на лицензию и указать, внёс ли автор какие-либо изменения. Это можно сделать любым разумным способом, но не создавая впечатление, что лицензиат поддерживает вас или использование вами данного произведения.
Это изображение изначально опубликовано на Flickr участником проекта Trondheim byarkiv по ссылке https://flickr.com/photos/29160242@N08/18855676012. Оно было досмотрено 11 декабря 2015 роботом FlickreviewR, который подтвердил, что изображение лицензировано в соответствии с условиями cc-by-2.0.

11 декабря 2015

Краткие подписи

Добавьте однострочное описание того, что собой представляет этот файл

Элементы, изображённые на этом файле

изображённый объект

У этого свойства есть некоторое значение без элемента в

История файла

Нажмите на дату/время, чтобы посмотреть файл, который был загружен в тот момент.

Дата/времяМиниатюраРазмерыУчастникПримечание
текущий21:11, 11 декабря 2015Миниатюра для версии от 21:11, 11 декабря 20154546 × 4871 (27,59 МБ)TommyGTransferred from Flickr via Flickr2Commons

Нет страниц, использующих этот файл.

Глобальное использование файла

Данный файл используется в следующих вики:

Метаданные